
Det er på tide å redusere antal turar til søppeldunken.
Eg vart skikkeleg inspirert av Aftenposten si sak om Kristine Ulleland og ZeroWaste-røyrsla i helga. Eg har fulgt ZeroWaste-røyrsla med stor interesse dei seinaste åra, då det er fascinerande kor lite avfall desse menneska klarar å produsere. Samstundes har ZeroWaste blitt kritisert for å vere eit sidespor, då resirkulering og forbrenning av avfall ikkje er den største miljøfienden. Ein reduserer eige miljøavtrykk i mykje større grad om ein til dømes kutter ned på flyreiser, bilkøyring og kjøtkonsum.
Likevel er eg, -som mange andre, bekymra over kor mykje avfall ein familie produserer i løpet av ei veke. Det er enormt mykje når eg ser på antal søppelposar me ber ut døra. Då me dei siste månadane også har gjentatt gonger blitt påminna om all plasten som hamnar i naturen, kjennes det heilt feil å fortsette å produsere så mykje avfall som me gjer. At avfallsbrenninga ikkje fører til så store klimautslepp som ein trur, er eit fattig argument når ein les om kval som døyr etter å ha fått i seg 30 plastposar, og mikropartiklar i toalettsakene våre som blir skylt ut i naturen.
Forskar ved NTNU, Kjartan Steen-Olsen uttalar i Aftenposten-artikkelen: «– Fokus på kildesortering og reduksjon av emballasje vil i seg selv ikke gi veldig store bidrag til klimagassreduksjon, sammenlignet med en del andre tiltak. Men i den grad det er snakk om å redusere materielt forbruk totalt sett, så er det i høyeste grad viktig». Altså vil ein reduksjon av avfall føre noko med seg likevel.
Eg er motivert for å kutte ned på avfallet, og første punkt på programmet er å kutte ned på produkt med emballasje når me tek vekeshandelen. Eg er spent. Mannen er skeptisk. Er du med?